La oss male et bilde. Middagen er ferdig. Du ser på den halvspiste pannen med sitron-urtekylling eller den tomatbaserte gryten. Instinktivt griper du det sammealuminiumsfolierulldu nettopp kokte med og pakk den godt inn. Inn i kjøleskapet går den. Det virker riktig. Det er metall. Det føles trygt.
Det er her alt går galt. Den pålitelige folierullen forråder restene dine. Her er hvorfor, i enkle ordelag.
For det første er det en smaksmotorvei, ikke en barriere.Folie kan se solid ut, men den er full av mikroskopiske porer. Det forsegler ikke smaker; det lar dem bytte. Den skarpe hvitløken fra rekescampiene dine slipper unna, mens den skarpe blåmuggostdressingen fra hyllen under marsjerer rett inn. Maten forblir ikke seg selv; det blir en "kjøleskapssmaksmoothie." Den folierullen skaper en felles luktsone der alt blander seg.
For det andre er det en soggy-maker.Rester må avkjøles raskt og holde seg tørre. Et folietelt gjør det motsatte. Du fanger varme og damp, som deretter kondenserer direkte tilbake til maten. Den vakre sprø huden blir til gummi. Den perfekte stekt grønnsaksrøyen løses opp i grøt. Du damper maten din over natten i sin egen juice. En lufttett beholder lar kondens dannes på veggene, ikke maten.
For det tredje kan det bli rart med syrer.Den tomatsausen, sitronsaften eller eddiken? Aluminium er reaktivt. Langvarig kontakt kan føre til en lett metallsmak og til og med føre til at folien brytes ned og etterlater små groper. Maten din vil ikke være giftig, men den kan smake "av".
Løsningen er enkel:
Bryt opp medfolierullfor kjøleskapsvakt. Jobben slutter ved ovnsdøren.
La varm mat avkjøles i ca. 20-30 minutter (ikke i romtemperatur, bare for å slutte å dampe).
Overfør den til en skikkelig glass- eller keramikkbeholder med lokk. Forsegl den tett.
For fryseren, bruk kraftige fryseposer som skyver ut all luften.
Gjør dette, og du vil gjenoppdage faktiske rester - mat som smaker som seg selv, ikke hele kjøleskapet ditt. I kveld, gå bort frafolierull. Lunsjen din i morgen vil takke deg.
